I FARGENES RIKE

Foran nye billedskapninger spør jeg meg alltid først, “hvorfor skal disse bildene være i verden, hva skal de med oss?” For kunstneren som har laget dem kan det være nok, og gyldig, å si “fordi jeg vil ha dem der, de er nå mine da”.
Men også kunstneren vil samtale, med bildene sine. Kunstneren henger den fram i galleriet for at vi skal se dem, og se hva de sier. Og hva sier de for oss, det vil kunstneren også gjerne vite. Selv om det ikke alltid innrømmes.
Berit Myrvolds fargebilder. Jeg har sett dem komme til, noen, ett da og ett da, gjennom de årene vi arbeidet så tett sammen i Drammens Museum. Likevel ble jeg bedre kjent med personen Berit Myrvold enn med kunstnerskapet: engasjert og kontrollert, heftig og disiplinert. Med et sikkert blikk for det som rommer anelsene i et bilde, i alle de bilder som passerte mellom hendene våre – kuratorene, billedbehandlerne.
6 års arbeid side om side, så kan jeg spørre henne annerledes enn jeg kan spørre andre: hvorfor skal disse bildene være i verden? Svaret hennes er enkelt og greit: “det er her jeg lever livet mitt”. Sier hun, og vet utmerket godt at jeg vet akkurat hvor og hvordan hun lever livet sitt. I det ytre. Men bildenes flater, de er det indre livet, levd.
Det kan fylle en betrakter med stor glede, å vite det, at de kommer fra en virkelighet. For der er så mye livslyst, så mye sommerfryd, så mye joie de vivre i disse bildene, i alle. Og de mangler helt alt preg av å være konstruert, av å være kunstig kunst, objekter som skal ligne kunsten først og fremst, og i alle fall tilstrekkelig. De bærer preg av å være vokset fram, i overveielser, det ene prinsippet mot det andre, innskytelse mot innskytelse, lyst mot ulyst, lyst mot mørkt, slik og slik.
Fornemmelse mot fornemmelse. Kall det kamp, kall det prosess. Der er hendelser og forløp, flater dekker flater, flekker kryper inn på flater. Det som stiger opp i et bilde er ikke kjent på forhånd, fasit er ikke gitt før hun begynner, hun regner med flere ukjente, og blir gradvis kjent med dem, strøk for strøk. Hun beregner ikke og dekorer ikke, hun koder seg selv, konverterer liv til bilde, veksler inn lyst og smerte og får ut billedflater.
Måten å arbeide på er ikke helt ulikt improvisasjoner med et instrument. Men for at improvisasjonene skal være mulig, fordres det en rytme, en toneart og en musikkstil. Hun spiller med farger, klangen stiger fra det mørke jordfargede, men tenderer uavlatelig mot det lyse. Rytmen er ofte ettertenksomt lyrisk. Og spillestilen er det informelle abstrakte maleriet vi kjenner fra Paris og fra dansk kunst etter krigen, og fra en internasjonal og norsk kunst fra 1980-tallet til dagens. Den figurative kunsten lærte oss i sin tid å lese ikke bare en fortelling men også temperamentet i fortellingen. Frigjort fra henvisningene til bestemte saker og ting gir den informelle kunsten rom for fornemmelsen i seg selv. Da kan kunstnerens fornemmelser påkalle våre fornemmelser. Vi lærte fra de fortellende bildene å knytte farger, klanger og linjer til uttrykk, der oppsto et kodet billedspråk som også fungerer når figurer og fortelling er borte. Nå spilles der på følelser og fornemmelser, bildenes gjenklang i oss.
Følelser og fornemmelser har noe organisk ved seg. De er ikke
kalkulerte, de vokser fram fra det ukjente og ikke-kontrollerte i oss, fra der hvor vi er natur. Så møter vi våre kontrollerende instanser, sivilisasjonen, ja, men opphavet er naturen. Berit Myrvolds bilder tar oss med i fargenes og sansenes rike. Bildene fungerer som kanaler til fornemmelsens verden nettopp fordi de er så organiske og naturnære i sin form. De mangler ikke alternativer av strukturerte metoder innen dagens nonfigurative maleri – rutemønstre og ren geometri. Det er ikke der Myrvold vil være.
Det organiske preget i bildene, som henviser oss til sansenes rike, tilfører bildene et potensial av autentisitet. De blir autentiske for oss i det øyeblikket de har utløst våre egne fornemmelser. Men Myrvold vil ikke holde allmenne foredrag. Det er og skal være hennes bilder, sprunget ut av hennes fornemmelser. Det understrekes også av titlene. “De gangen jeg ikke var i Gent”, “Før plask og sprut”, “Smart ass in Grimstad”.
Åpenbart situasjoner. Kunstnerens situasjoner. En grunn til å male bilder. Igjen: autentisitet, gyldighet. Bildene har med en verden å gjøre, som ikke er rent fiktiv, ikke rent kunstteoretiske problemstillinger. Berit Myrvolds bilder har med en virkelig verdenß å gjøre, hvor hun finnes, og vi.

Øystein Loge

Øysten Loge er kunsthistoriker og tidligere intendant ved Drammens museum.
Teksten er hentet fra katalogen til utstillingen ved Kunstnersenteret i 2003